Historien om argentinsk tango
El tango no está en los pies, está en el corazon — tangoen sitter ikke i føttene, men i hjertet.
Tangoen oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires. Der, i et miljø av fattige immigranter, prostituerte og arbeidsledige, oppsto denne dansen med sine sterke innslag av erotikk og opprør. Dette medførte at dansen ble forbudt i Argentina. Rundt 1910 ble den svært populær i Europa – og ble deretter også akseptert i hjemlandet. Den argentinske tangoen fikk sin gullalder fra 30-årene til 50-årene.
Den argentinske tangoen har opplevd en gigantisk blomstring de siste årene. Det hevdes at dette skyldes lengsel etter intimitet og en musikk som taler til hjertet. Den har et mer lidenskapelig og improviserende uttrykk enn den tangoen som utviklet seg i Europa og USA.
”Det er snakk om en overgivelse og en nærhet som bare varer tre minutter. En kortvarig og uforpliktende nærhet, som riktignok kan føles som tre år, avhengig av hvem du danser med”.
Tango er lett å lære, men man blir aldri utlært. Det er et stort rom for improvisasjon – for å leve seg inn i temperamentet i musikken som gjør at en dans kan bli en berusende reise for to. Tango involverer improvisasjon av hvert steg etter nyansene i musikken, og kommunikasjonen med partneren er svært viktig.
Man må være to for å danse tango, og som med annen kunst og erotikk, må man våge å være sårbar for å danse godt. Tango innebærer berøring. Det er noe mange savner i andre danser.
Fotografen Pablo Corral Vega har laget en flott multimedia-presentasjon av argentinsk tango for National Geographic. Den finner du her.
