Tangueros del Sur, Rosegården teaterhus, Teglverksveien 48 4632 Kristiansand
Konto:: 3000 30 96269/ SPING/ Vipps(Tango 29544)
Oversett siden til et annet språk
Translate page to another language
Traducir la página a otro idioma
Mine røde sko

Den gylne innersålen blinker i ettermiddagssolen, og jeg stryker med kjærlige hender over det høyrøde, semskede skinnet, mens jeg trekker litt i lissene som skal krysses over vristen og kneppes bak hælen.Signert:

Kirsten Falch skrev dette i Fædrelandsvennen lørdag 28 oktober  - takk for artikkelen, for harpespillet på Milongaen i går og for dansen Kirsten.

Alene på en benk på Karl Johan, med solvarmen i nakken og kaffekoppen ved siden av, oppdager jeg brått navnet på danseskoene jeg nettopp har kjøpt: «Nueva epoca». Et mer betegnende navn kunne knapt vært tenkelig.En ny tid.

Da slår det meg: Røde sko har fulgt meg gjennom mange av mine store livsvalg: Da jeg begynte å studere musikk, kjøpte jeg et par lave, knallrøde lakksko. Flere år senere, ferdig uteksaminert ved universitetet, investerte jeg i et par høyhælte «lektorsko». Og femten år etterpå, da samlivet brast, anskaffet jeg meg et par dyprøde sko og begynte å danse tango. De skoene ble sist vinter fullstendig utslitt, etter ti år på parketten. Denne onsdagen sitter jeg altså der på benken og kjenner magefølelsen bekrefte: Nå er det tid for et par nye, røde sko igjen. Denne gang ble det ekte vare: Italienske tangosko med gullbelagt innersåle og mykt, semsket skinn både på overlæret og sålen. Tårene renner. For jeg har nettopp tatt et valg om å forlate en livsløgn. Begrave den for godt. 37 år av livet mitt tok det meg før jeg klarte å gi slipp. Men nå er det gjort. Det var hjertesårt, men likevel en lettelse.

Gi aldri slipp på deg selv! Arbeid utrettelig med å bli den du egentlig er.

Hvorfor er det slik at man ofte lengter etter det man aldri får? Og hvordan kan fraværet av noe eller noen styre et helt liv? Det er spørsmål jeg har balet med lenge. Svarene har gradvis levd seg selv, litt etter litt, etter hvert som jeg har blitt eldre og ser mønstre avtegne seg.

Jeg leste en gang et eventyr av H.C. Andersen: «De røde skoene». Det handler om en fattig, morløs jente som sydde seg et par røde sko av skinnbiter hun hadde samlet. De var enkle, men hun elsket dem, for de fikk henne til å føle seg rik. Men en dag kom en gammel dame i en forgylt vogn og ville ta henne med hjem som sin egen datter. Jenta fikk pene klær og nye, sorte sko, men måtte sitte stille, gå pent og ikke danse. Damen brant opp de gamle klærne og de røde skoene hennes, men jenta glemte aldri sine håndsydde sko, og i lengselen etter å få dem tilbake lot hun seg lure av en skomaker til å ta imot et par altfor røde lakksko. De tok etter hvert fullstendig kontrollen over livet hennes, danset henne dit hun ikke ville og førte henne inn i en fatal skjebne. «Når en kvinne gir slipp på det som opprinnelig er henne selv, slik hun er skapt – vill og fri – og går med på å bli altfor ren og pen, for snill, for ettergivende – da blir hun en utsultet sjel. Hun higer etter et dypere liv og lengter etter å få igjen de røde skoene hun selv har sydd», skriver forfatteren C. P. Estés.

Mine røde sko har ropt til meg som en stemme fra dypet: «Gi aldri slipp på deg selv! Arbeid utrettelig med å bli den du egentlig er. Men la deg ikke lure av sko som er altfor røde. For du kan ikke gjøre opp for tidligere tap ved å sluke hva som helst.» For meg er derfor røde sko blitt et symbol på livskraft. Den som bobler opp fra magen og ender opp i en rå, kvinnelig gapskratt. Og kanskje tar skoene meg også med inn i en litt deilig virkelighetsflukt. For når jeg har dem på, får du ingen mandager av meg. Ingen skitne sokker eller støv i krokene. Ingen anklager om overtid, manglende rydding av søpla eller hår i vasken.

Nei, da får du min abrazo under blodmånen. Mitt bevrende fuglehjerte, baklengse ochos og sorgfulle fioliner. En langsom tango som tar imot oss. Der vi er. Nå.